Tegneserier har lenge vært oppfattet som noe useriøst, banalt og enkelt. Selv de som ikke hadde noe i mot dem, har sett på tegneserier som underholdning for barn. Tegneseriene har de siste 100 årene gjennomgått en enorm utvikling. Økt mulighet til publisering i massemedier har gjort tegneserier mer tilgjengelige og flere tegneserieskapere har rettet seg mot en voksen målgruppe. På 70-tallet oppsto uttrykket ”graphic novel” for prøve å skille seriøse tegneserier fra mindre seriøse avisstriper. Den første moderne tegneserien som vi kjenner den i dag oppsto på 1800–tallet som små humoristiske innslag i magasiner. Før det igjen er det nærmeste vi kommer hulemalerier og egypternes hieroglyfer. Tegneserier er definert som «Bilder plassert i en arrangert sekvens».  Det kan være alt fra korte visestriper til tykke bøker. Virkemidler som snakkebobler, tenkebobler og enkle symboler er noe som kjennetegner tegneseriene. Tegneserier er veldig varierte, du finner alt fra enkle humoristiske striper med et enkelt språk og lite tekst til alvorlige og lange tegneseriebøker med avansert språk og forteller teknikk.
Det er ikke lenge siden tegneserier ikke ble sett på som en egen kunstform. Det var ikke før andre halvdel av 1900-tallet at tegneserier ble definert som en egen sjanger innenfor litteraturen i Europa. På denne tiden oppsto kjente tegneserier som Lucky Luke, TinTin, Asterix og Smurfene. Vi har forskjellige tegneserietradisjoner i forskjellige deler av verden. I Japan har tegneserier lenge blitt sett på som en respektert kunstform. Manga, som det kalles i Japan er ikke bare populært der, men har også blitt populært over hele verden på grunn av den unike fortellerstilen, tegningene og historiene.
Det er likevel ingen tegneserier som slår Disney i popularitet i Europa. Donald Duck og Mikke Mus er omtrent like vanlig som Cola i de flest vestlige land, særlig hvis man teller med tegnefilmene. Disse legendariske karakterene kommer fra USA, men ble aldri like populære der som i Europa. Superhelter er derimot en sikker slager i statene. Alle de store superheltene som Batman, Superman, Spider-Man og Hulk er amerikanske tegneseriesuksesser. Disse karakterene var store også i Norge, men vi hadde også vår egne tegneserier.

Hefter med  figurer som Smørbukk og Jens og Blåmann var populære før, men nå i det siste har det for det meste vært de små vitsestripene som har lettest slått an. Det er nok mye fordi de passer i avisene og det er nettopp der folk flest leser tegneserier. De populære stripene Pondus og Nemi har vist Norge at det er mulig å satse på norske tegneserieskapere. I løpet av de siste 10 årene har tegneseriemiljøet i Norge tatt seg kraftig opp, mye på grunn av deres suksess.
Det som kjennetegner mange av de mest populære norske tegneseriekarakterene er den barnslige og ofte sarkastiske humoren. De er ofte tilsynelatende tøysete useriøse, men har ofte en snerten og intelligent undertone. Vi har for eksempel Lise Myhres Nemi, som aldri vil bli voksen og ser på livet på en naiv og tilsynelatende overfladisk måte, men likevel sitter inne på overraskende mye livsfilosofi. Nemi som mange andre karakterer er gjerne litt samfunnskritisk. Et annet eksempel er Mads Eriksens populære M, som noen ganger har ganske snertne striper, der han tar en eller annen politiker på kornet. Den tegneserien som er mest samfunnsparodisk er likevel kanskje den relativt nye Zofies verden. Denne tegneserien utfordrer det etablerte, kommenterer ofte kjønnsroller og har et feministisk budskap.

Å lage tegneserier som både er barnslige og intellektuelle er nok et smart knep for å få flest mulig til å lese stripen. Slik blir det litt for alle i hver stripe og det er kanskje grunnen til den anerkjennelsen og populariteten norske tegneserieskapere har oppnådd de siste årene.